Å ha dyr innebærer dessverre mye hjertesorg. Dessverre lever ikke våre firbeinte venner like lenge som oss, og et liv med dyr innebærer mange tunge stunder og tunge valg. Men når man elsker noen så vet man når man må la dem gå.  

 

Det er så mye jeg skulle skrevet om hver og en av dem, at det kunne blitt en boksamling av det. 
Ord kan ikke beskrive hvor tomt det er etter slike fantastiske personligheter. Hver har satt sitt uutslettelige avtrykk, og jeg gjemmer minnene om dem som en dyrebar skatt.

 

Misty. Kjære lille, snille Misty. Å i det hele tatt sette henne på denne siden er intet mindre enn en tragedie.
Misty kom inn i familien i mars 2011 som et friskt pust og gled rett inn i familien som om hun alltid hadde bodd der. Hun ble omplassert av forrige eier da hun ikke gikk så godt overens med de øvrige hundene i familien.  
Misty var en av de hundene som bare elsker folk. Hun kunne godt krype opp i fanget til en fremmed person og sovne der. Hun var bitteliten, kun 32 cm i mankehøyde, så Ganzie blir jo diger i forhold med sine 36 cm. Misty var en skikkelig rakkerfant. Man kunne gi henne beskjed om noe, og hun bare å på deg og vurderte om hun gadd, før hun gjerne gjorde det stikk motsatte av hva man hadde sagt.. Hun kunne gjerne ta seg en tur på egenhånd, og passet man ikke på så hadde hun tatt seg en luftetur på egen pote.

Dessverre ble denne uvanen med utflukter på egen hånd hennes bane. På nyttårsaften tok hun seg en tur ut, og dessverre endte det ikke godt. Hun ble funnet druknet i moloen morgenen etter.

Tomrommet og savnet er stort, hun var en spesiell hund og vi savner henne enormt.

Tara var spesiell. Vi hadde ikke hatt henne mange dagene før vi begynte å innse at vi hadde fått en hund som iblant gikk oss en høy gang når det gjelder intelligens. Jeg glemmer ikke den gangen hun hadde fått en tennisball å leke med. Tennisballen trillet under sofaen, som stod ved en vegg. Tara kom seg ikke under sofaen, og fikk dermen ikke tak i ballen. I stedenfor å stå ved sofaen å skrape, så løp hun motsatt vei, til verandadøren, og ba om å få gå ut. Vi slapp henne ut og hun styrtet ut og rundt hjørnet til veggen som sofaen stod mot. Vi stod og gapte! Hun hadde altså konkludert med at ballen var der, at den hadde trillet ut. Hvordan kan en hund vite hvilken yttervegg som fører til sofaen? Tara var smart! Til tider litt i overkant smart, da hun brukte hjernekapasiteten til å tuske til seg mer næring enn hun hadde behov for, noe som gjorde at hun var på konstant "slankekur".

 

Hun var en fryd å trene, men vi hadde et par diskusjoner underveis. Jeg sa "sitt", Tara spurte: "hvorfor det? hva tjener jeg på det?" 
Hun var en personlighet uten like. Alle måtte like Tara, hun var alltid glad, og alltid lykkelig. 
Sheltier har rykte på seg for å være reserverte mot fremmede, men Tara hadde åpenbart aldri lest den boken. Alle var venner i hennes øyne, og hadde de i tillegg mat, ja da var det ikke med måte på hvor glad hun var i dem.

 

Dronningen har forlatt oss, verden ble brått et tommere sted.
Små poter setter dypest spor, og vi savner deg helt fryktelig.