Rajos Tara
Tara er "the Grand old Lady"
Hun vet hva hun vil, og det er stort sett ikke det samme som vi vil.
Vi kjøpte Tara fra kennel Rajo i 1999.
Hun var da et lite nurk som kunne sove i matskålen sin.
Hun var den minste i sitt kull, og vi ble advart om at hun antakelig kom til å bli for liten til utstillinger. Men vårt hjerte var allerede tapt. Vi skulle ha den lille jenta, ferdig med det!
Og det har vi ikke angret på en dag.
For Tara vokste seg større, hun.
Hun er i dag akkurat på minimumgrensen for sheltie, men det er akkurat passe.
De første to årene vi hadde henne, deltok vi på en del utstillinger, og Tara gjorde ikke skam på oss. Det ble rød sløyfe hver gang, og BiM og HP ble det også.
Så fant vi ut at vi ville ha valper på henne. Det skulle vise seg å ikke bli helt enkelt. Men etter to mislykkede svangerskap, kom det endelig to velskapte valper. En tispe, og en hann. Tispen fikk navn Taras Golden Ganzie, og hun er min lille skatt.
Hannvalpen fikk navnet Taras Amigo, og bor i Ranheim med flotte eiere.
Tara er en meget selvstendig dame. Hun er ikke den enkleste å trene, men med masse motivsjon (godbiter) så er alt mulig.
Vi har aldri stilt henne i lydighet, men hun kan alle øvelser til bronsemerket og lydighet kl 1.
Vi bruker klikker på Tara også, og hun er utrolig kreativ.
Bukk er nå blitt hennes "ryggmargsrespons". Hver gang hun ser muligheter for en godbit, så bukker hun.
Tara har dessverre problemer med hoftene. Hun hadde et uhell da hun var 4 måneder, og brakk den ene bakfoten.
Dette bruddet grodde dessverre litt skjevt, og som følge av dette har hun forkalkninger i hoftene.
Over lengere tid så ble Tara mer og mer stiv og motvillig til å bli med på tur.
Vi tenkte hun bare var trassig, for Tara er som sagt en bestemt dame, som definitivt vet hva hun vil.
Men etterhvert syntes jeg det ble åpenbart at Tara hadde det vondt.
Hun ville ikke gå i trapper, og hun sluttet å hoppe opp i møblene. (Dette har begge hundene selvsagt lov til. er man bortskjemt, så er man bortskjemt)
Jeg tok henne derfor med på dyreklinikken hvor jeg jobber, hvor vi røntget og undersøkte henne grundig.
Hva vi fant ut var horribelt.
Den venstre hoftekulen var nesten helt "oppspist". Høyre var full av forkalkninger, men mye bedre enn venstresiden. I tillegg hadde hun en bilyd på hjertet.
Her var det klart; enten stor operasjon, eller så måtte vi la Tara slippe. Det var åpenbart hun hun hadde for store smerter til at vi kunne rettferdiggjøre å la henne fortsette slik.
Valget var enkelt. Det ble operasjon.
Her ble hele hoftekulen rett og slett fjernet, slik at det kunne danne seg et falskt "ledd". Det høres sikkert helt sinnsykt ut, men det er veldig vanlig i England, hvor mine sjefer har studert og jobbet i flere år.
Foten hennes ble dermed et par cm kortere på venstresiden, så hun går litt rart. Dette er en mekanisk halthet, og hun er nå smertefri på venstresiden.
Det ble også fjernet en fettkul på størrelse med en grapefrukt på høyre side av buken.
Nå, 6 mnd etter operasjonen har Tara det helt supert. Bilyden på hjertet er der, men den har ikke utviklet seg, og en grundig ultralyd viser at det er ingenting farlig, bare en "sliten" hjerteklaff.
Hun er på evig slankekur, og går på et spesielt leddfor for å "smøre" leddene.
Hun kan nå gå turer med mamma, og hun løper og morer seg.
Hun tør enda ikke helt stole på foten sin, og vil derfor ikke hoppe opp i møblene. (Dog har det hendt at hun har glemt seg bort)
Tara på fjelltur, sommeren -09. Endelig kan hun løpe igjen.
