Hvem er jeg?
Jeg er en jente (dame?) født i april 1985. Det vil si at jeg i skrivende stund er 24 år gammel. Jeg rager 162 cm over havet, og det sier seg selv at jeg er ikke den største i min omgangskrets. Men jeg når opp til hodet og ned til føttene, så da passer jeg godt til meg selv. Jeg anser meg selv for å være en trivelig og omgjengelig jente, men jeg har mine meninger, og jeg er sta som et esel når det er noe jeg vil.
Helt fra jeg var liten har jeg vært meget glad i dyr. Noen vil kansje påstå at jeg er litt i overkant entusiastisk når det kommer til pelskledde firbeinte, men slik er jeg.
Da jeg var ca 6 år, fikk vi vårt første dyr, en nymfeparakitt ved navn Emil. Etter ett par år ble han gitt bort, og jeg var utrøstelig. Det endte med at mamma og pappa resignerte, og skaffet en omplasseringkanin til meg. Fra det øyeblikket var kaniner alt for meg. Jeg var 9 år da jeg fikk Lilli, og siden har jeg aldri vært kaninløs.
Jeg så et program om kaninhopping da jeg var 12, og etter det ble det kaninhopping for alle pengene. Jeg, min lillesøster og bestevenninnen min trente opp kaninene våre, og det ble meget gode. Vi lærte dem til å hoppe banene selv, og kaninene elsket det.
Jeg hadde ikke nok med kaniner, og jeg var nabolagets faste hundlufter og hundetrener. Jeg fikk mye erfaring med å passe andres "drittbikkjer" og jeg vil påstå at jeg trente dem ganske bra. eierne var i allefall fornøyde.
Da jeg var 14 gav mamma og pappa opp, og etter mange år med masing fikk vi endelig hund. Da vi hadde kranglet oss ferdig om hvilken rase vi skulle ha, endte det med Shetland Sheepdog. Tara kom i hus.
Som jenter flest, var jeg alvorlig hestefrelst, og jeg passet to shettiser ved navn Tanja og Melvin. Tanja var en 17 år gammel shettishoppe, og hun lærte meg for alvor å ri. eller, å klore seg fast, er vel rettere sagt.
Jeg og Melvin. Jeg er ca 12 år på bildene.
På rideleir. Jeg er vel ca 13 år på bildene.
Da jeg var 15 år, fikk jeg hest på helfor. Han het Juno, og han var et mareritt i begynnelsen. Han var ondskapsfull og mannevond. Han bet, sparket og kastet meg alltid av når jeg fattet galopp. Andre folk ble kastet av straks de satte seg opp.
Men etter et par måneder var han en ny hest. Vi lærte hverandre gjensidig tillit og respekt, og han ble en drømmehest. Han var med familien på turer i skog og mark, og oppførte seg mer som en skjødehund enn en dølagamp.
Men da sommeren var over, bestemte eieren seg for at hun skulle ha ham tilbake. Da hun kom for å hente ham skrek han av frykt og begynte å svette og skjelve over hele seg. Jeg aner ikke hvordan han har det nå, men det siste jeg hørte var an han var blind på et øye og mannevond. Min kjære Juno....
